84: 5:15 The angels have gone

Album: Heathen (2002)
Betimelig omarbeiding av Bowies gamle mystikk
Et uoppgjort 9/11-humør er spredt utover hele “Heathen”.
Det føles kanskje mest på denne elegante og gåtefulle
låten, som beskriver en serie av togreiser som ikke
har noen bestemt destinasjon. Den bygger på et
variert trommebeat, en ubalansert bass og rolig,
engleaktig kvinnelig bakgrunnsvokal. Bowie selv
synger i et nervepirrende register og bretter ut
en historie om en mann som flykter fra et
forhold, men ikke kjærlighet; selv om “the
angels have gone” går mye dypere. Dette er
virkelig om mangelen på tro, ikke bare på
kvinnen, men på Gud selv.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

85: Love is lost (Hello Steve Reich mix)

Singel (2013)

Ashes To Ashes-sampling omstart gjør gåten dypere.
Han gjorde en langvarig pause mens han pensjonerte
LCD lydsystemer, og hadde ikke gjort en remix på
fem år, Men James Murphy forsøkte å behage mens han
omarbeidet denne angstfylte “The Next Day”-låten.
Mens den begynner med en fritur med Steve Reichs
1972 klappemusikk, sangens originale harde rockelyd
blir erstattet med en slags Morodersk (Giorgio Moroder)
tilbakeblikk på Bowies fortid rundt 6:27. Den gir oss den
første klare hentydningen til en Ashes To Ashes sample,
mens den binder sammen en Bowie i dvalemodus med
hans tidligere selv.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

86: Watch that man

Album: Alladin Sane (1973)

Rocker! På full fart mot overbelastning skrur
Bowie på tåkedisen.
Når Bowie først turnerte statene høsten 1972 med
kystnære ovasjoner, men apatiske midtvesten, var det
som å hoppe etter Wirkola. På turne etter “the Stones”.
Den sommeren hadde de forårsaket bombeeksplosjoner,
opptøyer og overbelastet alle områder. “Exile On Main St.”
var albumet, skummel overbelastning av lyden. Som Jagger
forklarte, tekstene var ikke lette å forstå så du måtte lytte
om igjen. For å kickstarte “Alladin Sane” var denne rockeren
visuelt overbelastende reinkarnert. For å høre den lyriske
overbelastningen krystallklart, hør på Lulus Bowie/Ronson-
produserte versjon.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

87: 1984

Album: Diamond Dogs (1974)
Hvordan få en Orwellsk skrekk til å høres ut som en “højdare”?
Den er skrevet i 1973 og har vokst frem gjennom saktere versjoner,
mens George Orwells eiendom grodde over og til slutt ble tilintetgjort,
Bowies foreslåtte musikal av hans 1984-roman, ville dens mørke tema være en
klisjé i sangerens overbevisning, hadde det ikke vært for sangens solide konstruksjon og
hans rungende, overbevisende vokale levering.
Sunget med et sen-periodisk Anthony Newley teatralsk mot, bringer gitaren
(Alan Parker) Skip Pitts Jr’s skuldre, det er et touch av Philadelphia-strenger
og vokalarrangementet forutser et nydannet “Queen”.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

88: Beauty and the beast

Album: Heroes (1977)
Bowies første lekne, rolige og sunne vokal siden
tittelsporet på “Diamond Dogs”.

Med små skarpe stikk, introduserte BATB “Heroes’”
uensartede musikalske elementer, raskt fortettende
til et band som får juling og slår fast det nye energiske
humøret siden utdrivelsen til “Low”. Et lekent kor -
og Enos fordreide innblandinger – som også tyder
på at de har det kongemoro. Men Bowie var ikke
helt ute av skogen ennå. Følelsen var fortsatt
klaustrofobisk og hans lyriske perspektiv var fortsatt
fullt av engstelse (sett i lys av hans tidligere frykt
for schizofreni). Nærgående trusler og samtidig
frigjøring gjør dette til en av hans strammeste
spenninger.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

89: Big brother/Chant of the skeletal family

Autoritetselskende Orwille overtyre. Eller er det det?
Avsluttende aktiviteter på “Diamond Dogs”, den store finalen
av Bowies ikke-realiserte 1984-musikal, presenterer Winston Smiths
hjernevasking som både underkastelse og motstand, roser en
“frelser” som like godt kan være en bitter spotter av hans
diktators nye aften, som ikke ser bort fra at individualismen
fortsatt består. En uavbrutt overgang til “Chant of the skeletal
family” følger, dens uferdige rytmer som forutsier “Young
Americans” ødelagte soul, dens rystende slutt forutsier
en ny digital tidsalder med hoppende cder.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

Profilbildet mitt

Som kanskje tidligere nevnt er jeg lærer av yrke. Jeg har jobbet mange år i Grimstad, men nå til høsten begynner jeg på Hellemyr skole i Kristiansand. En av mine tidligere elever, Alexandra, er veldig flink til å tegne. Hele tiden kunne hun sitte med blokka si å tegne hva som helst. En dag spurte jeg henne om ikke hun kunne tegne meg. “Selvfølgelig,” svarte hun. Hun satte i gang og resultatet ser du under. Jeg synes det er ganske bra til å være en elev som da gikk i sjette klasse (de er da elleve/tolv år). Tusen takk til henne. Jeg bruker det som profilbilde der det er påkrevd i diverse medier.

 

 

Publisert i 2015 | Skriv en kommentar

Bowie, forandringens mann

Intervju med Carlos Alomar (fra Mojo, februar 2015)
“Med David var miljøet for kreativitet alltid åpent. Alt vi kunne bidra med spilte vi. Noen ganger kunne jeg si, nei, denne sangen trenger ikke meg. Neste!”
Han kompliserer ikke ting. Prosessen var, nummer en: skrive sanger. Bare få den jævla sangen ut av hodet. Nummer to: arrangement. Skal den være rask, skal den gå sakte, skal den ha en reggaefølelse? Nummer tre: produksjonen. Ikke start uten produksjonen. Som en låtskriver vil du ikke bli malt inn i et hjørne.
Alomar var heldig og var involvert i en rekke forandringer. Justeringen mellom “Young Americans” og “Station to Station” var massiv. Lyden! Jeg kom inn med min lille R&B tvilling effektforsterker, mens Earl Slick hadde to Marshalltårn. Dette var ikke R&B, dette var Kraftverk, droner, eksperimentell rock’n roll…
Så kommer du til triologien – den ultimate slutten. “Breaking Glass”, det er en kul sang – som punk uten støyen, den hvite støyen. Hvis du virkelig vil føle sangen – marsjer.
“Heroes” var noe annet – igjen. Hansa studio i Berlin var mørkt og illevarslende. Vi var avsondret fra verden av disse mørke, lilla gardinene – hvis du åpnet dem var det snikskyttere på toppen av muren som stirret deg rett i fjeset. Det skapte denne nyansen som ble reflektert i musikken, og tror du ikke David visste dette? Forandre miljøet, forandre resultatet, forandre bandet, forandre lyden. Forandring er lett hvis du vet hvordan du forandrer deg.”

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

90: I’m deranged

“Cruiser avgårde”, erter Bowie, i den rette definisjonen på
et dypt kutt.

Sang 16 av 19 på “1.Outside” begynner med en treffsikker,
kinematografisk intro – inspirert av John Barry – til Brian Enos
skulpturerte, lette og raske “gitarbehandlinger”. Imens leverer
Bowie sin fineste, nydeligste Scott Walker tolkning for å male et
dystert, sensuelt portrett av en hovedperson fortapt i motstridende
følelser, hvor “følelsen av livet og kjærligheten som en knyttneve”
er to tette,men samtidig motstridende følelser. Mike Garsons
pianoendinger – her i perfekte posisjonerte kaskader av klebrige
noter – understreker en tilstand av et nær-mentalt sammenbrudd.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

Gode nyheter

Bowie kommer med en boks-samling 25 september. Dette står på davidbowie.com:

The first in a series of David Bowie Box Sets

A 10 album set featuring 6 original studio albums & 2 live albums on CD & 180g audiophile vinyl

Plus, exclusive to the Box Sets:

The Rise and Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars (2003 Ken Scott mix)

Re:Call 1: a new 2-disc compilation of non-album singles & b-sides including previously unreleased mono single edit of ‘All The Madmen’ and the highly sought after ‘Holy Holy’ original single unavailable since release in 1971.

The CD & Vinyl box sets come with a companion book featuring memorabilia, rare and previously unseen photos, hand written lyrics, original album press reviews and essays from the original album producers

Publisert i 2015 | Skriv en kommentar