90: I’m deranged

“Cruiser avgårde”, erter Bowie, i den rette definisjonen på
et dypt kutt.

Sang 16 av 19 på “1.Outside” begynner med en treffsikker,
kinematografisk intro – inspirert av John Barry – til Brian Enos
skulpturerte, lette og raske “gitarbehandlinger”. Imens leverer
Bowie sin fineste, nydeligste Scott Walker tolkning for å male et
dystert, sensuelt portrett av en hovedperson fortapt i motstridende
følelser, hvor “følelsen av livet og kjærligheten som en knyttneve”
er to tette,men samtidig motstridende følelser. Mike Garsons
pianoendinger – her i perfekte posisjonerte kaskader av klebrige
noter – understreker en tilstand av et nær-mentalt sammenbrudd.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

Gode nyheter

Bowie kommer med en boks-samling 25 september. Dette står på davidbowie.com:

The first in a series of David Bowie Box Sets

A 10 album set featuring 6 original studio albums & 2 live albums on CD & 180g audiophile vinyl

Plus, exclusive to the Box Sets:

The Rise and Fall Of Ziggy Stardust And The Spiders From Mars (2003 Ken Scott mix)

Re:Call 1: a new 2-disc compilation of non-album singles & b-sides including previously unreleased mono single edit of ‘All The Madmen’ and the highly sought after ‘Holy Holy’ original single unavailable since release in 1971.

The CD & Vinyl box sets come with a companion book featuring memorabilia, rare and previously unseen photos, hand written lyrics, original album press reviews and essays from the original album producers

Publisert i 2015 | Skriv en kommentar

91: The London boys

Album: B-side på Rubber band 7″ (1966)
Bowie rister av seg fortiden og ser inn i fremtiden.

Når man kjenner til hvordan fenomenet Bowie senere skulle
bli, er singelen Rubber band på overflaten en kuriøs, reaksjonær
pakke. A-siden er en te og kjeksbritisk psykedelia, der en mann
ser tilbake på sin 14-18 krig, mens b-siden kutter gjennom
bartevoksen og er en gavepakke med en alarmerende historie.
“The London boys” forteller om en tenåring som reiser inn til
hovedstaden søkende etter spenning og kompaniskap, mister
hodet sitt til piller og ender opp alene i et stygt, leid rom, og
“hans prangende klær” er ingen trøst. Eldre generasjoner dro i
krigen, mens den yngre forlater sine foreldre for et dekadent byliv.
Førstegangstjenesten ble avskaffet i 1960, men “The London
boys” passer godt for dem som roper ut “skam”.
Sangen er ikke, uansett, en moralpreken: erfaringens stemme
ligger for tykt utenpå for det. Bowie var knapt nok 20 år på den
tiden – to år eldre enn den umodne 17-årige personen – som allerede
hadde et godt knippe av mindre suksessfulle singler bak ham.
Han høres gammel og trist ut her, en kabaretstemme, full av
tretthet, som om alle overtredelsene er for utmattende. Messingen
prøver å generere litt storhet, men høres ut som den er misfarget
som fuktig tapet. “You’ve bought som coffee, butter and bread/You
can’t make a thing ‘cos the meter’s dead,” synger Bowie, som fyller
i kjøkkenvasken. Det er forløperen til “Soft Cell’s” “Bedsitter”, enda
en sang som putter “moro” i gedigne anførselstegn.
Bowie er ikke alene om å merke storbyens forurensing av den
uskyldige Wardour Street, som han vemodig nevner, som har vært
på kartet siden Elizabeths tid og bekymret foreldre like lenge.
Noen uker tidligere hadde Kinks den like formanende “Big black
smoke”, B-siden til “Dead end street”: dens sentrale karakter
er en landsens jente som ender opp sovende i trange gater og
bruker hver krone på “purple hearts and cigarettes”. Dette London
er ikke svingende, ment å blomstre inn i “flower power”, men en
blek hogarthians avgrunn. Ennå til gode, som Bowie vil avsløre,
tomrommet til de gode tidene har sine fristelser.
Mens Pye tidligere hadde avslått sangen og Decca, plaget av de
foregående forsøkene, byttet den for “A happy land” på den
amerikanske utgivelsen av “Rubber band”, er Bowie selv
glad i “The London boys”.
Produsent Ken Scott husket en plan for å spille den inn igjen
for albumet “Pin Ups” og den var til slutt nyutgitt på “Toy”, lagd
i 2000, men ikke utgitt. Tiden har også behandlet den godt. Når
man vet hva det neste tiåret skulle bringe av kokain og melk,
berømthet og isolasjon, knust glass og fæle ting skrevet på
teppet, hentydninge om at du får hva du ønsker virker forutseende,
full av resonans.
Etter en trøblete start i livet, har den endelig blitt voksen.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

92: Fall dog bombs the moon

Album: Reality (2003)
Wow! Er hele “Reality” som denne?! Åh…

Når er en protestsang en protestsang? Når er det
en Bowie-sang. Som “Fantastic Voyage” og “Loving
the alien” før den, er Fall dog… et skråblikk på
perspektivene i verdenspolitikken, skrevet i det
krigen mellom vesten og Irak begynte igjen. Sangens
hovedrolle (“goddam rich”, “cruel and smart” og med
“Oil on his hands”) bomber månen (Islams halvmåne
spekulerer Bowies forfatter Nicholas Pegg) i en degradert
verden, hvor grådigheten regjerer, og livets realitet
er overfladisk og formløs. Sangen er resignert, tempoet
fullfører humøret til en mann, som, kanskje er villig
til å gi opp hele greia.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

93: Lady grinning soul

Album: Alladin Sane (1973)
Bond-tema wannabe, kanskje som en hyllest til
sangerinne Claudia “Brown Sugar” Lennear.

Pianist Mike Garsons ekstragavante utbrodering
er nøkkelen til at dette albumet ikke bare er
Ziggy II, og han driver albumets drømmende,
episke avslutning i kamp med Bowies dekadente
vokal. For det er et lite snev av Liberace her, og
en eim av tvekjønnethet i Mick Ronsons spanske
stil. Kanskje “Damen” er berømtheten selv -”She’ll
lay belief on you” – og du må være i live for hennes
farligheter fordi “she’ll also be your living end”.
Farlig frodig.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

94: Joe the lion

Album: “Heroes” (1977)

Bowie fordøyer “performance” kunst, føler seg som jernmannen.
En hyllest til det ukuelige kreative motet til kunstnereren Chris Burden,
kjent for dumdristige forestillingsarbeider der han var elektrifisert, skutt
eller som Bowie anerkjenner i sin spontane, improviserte tekst, spikret
fast til bilen sin. Bowies stadig mer vanvittige vokal skriker mot en vegg
av Carlos Alomars og Robert Fripps bearbeidede gitar, som blir litt
mildere kun i den liksom-kvikke “It’s monday” overgangen, før den
går tilbake igjen i Bowies herlig forløsende sluttpoeng: “You kan be like
your dreams tonight”.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

95: V-2 Schneider

Album: “Heroes” (1970)

Kald krig på hjernen, en hyllest til Kraftwerk (og Wernher Von Braun?).
Med en tittel som henspeiler på det tredje rikets beryktede
rakettprogram, presenterte denne sangen en ambivalent
hyllest til Florian Schneider i Kraftwerk, som nylig hadde
nevnt Bowie og Iggy Pop på Trans-Europe Express
(Kraftwerks 6. studioalbum). Men V2-Scneider har mer
til felles med den rockbaserte tyske kosmiske sounden
av midt-70tallets “Neu”, eller “La Düsseldorf”, svevende
i over tre minutter på en motorisk “groove”, mens Bowie
repeterer på saksofon og gjentar tittelen på en meget
prosessert måte. Fire live versjoner sent på 90-tallet
kjørte på med discomataspektet (eller hvordan du nå
oversetter “amped up the disco-biscuit aspect).

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

96: Repetition

Album: Lodger (1979)

David Bowie – sosialrealismens kommentator.
Begravd på Lodgers side 2 åpenbarte en ny
David Bowie seg – en sosialrealistisk kommentator.
Tjoret fast til George Murrays to-noters basslinje og
Dennis Davis’ robotaktige kick-tromme, er den
nådeløs, høyttravende, men overbevisende.
Tekstmessig er den en kald observerende avhandling
om personlig svik og systematisk vold i hjemlandet.
Den beskriver den håndgripelige frustrasjonen til en
viss Johnny :) som “kunne hatt en Cadillac/hvis skolen
hadde behandlet ham ordentlig”. Bowies vokal
er usedvanlig løssluppen helt til han kommer til
trangen til å trygle “ikke slå henne”.

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

97: Conversation piece

Album: B-side “Prettiest star”, 7″ (1970)
En tungeskåren mann i desperat isolasjon.
En køntrisang full av gråtende pedalstål og håpløshet
forankret i eksistensielle kriser, “Conversation Piece” er
en singel kuriositet. Han maler et levende bilde av
en nesten Edward Hopper-figur i dens gjengivelse
av ensomhet. Sangeren er en fallert akademiker
som bor over en matbutikk, hvis østerrikske eier ber
ham ned på pinlige middager. I det siste verset skjelver
vår plagede hovedrolleperson av angst, mens han
konstaterer: “Jeg er usynlig og stum/ingen vil huske
meg”, før det siste verset henspiller til selvmord…

Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar

98: Move on

Lodger (1979)
Station to station to station: uttrykksløs reiseskildring spiller inn en
lang, merkelig reise.
Hvis Lodgers “Yassasin” og “African night flight” reflekterer Bowies
globale “øyhopping”, utforsker “Move on” ideen bak den. Det er sløv
stolthet i “travelling man” når han nevner Kypros og gamle Kyoto, men
han er også skyggen av løv, noe som svinner i en levende verden.
Flommer av menneskelig vokal og ustoppelige togliknende rytmer
kan ikke skyve ham gjennom ensomheten, selv om han synger
“Kan ikke glemme deg”. Fortellende nok, bakgrunnsvokalen er
“All the young dudes” i revers; fortiden jager ham og han kan
ikke slippe unna.
Publisert i 100 beste | Skriv en kommentar