Johnnys bowieblogg

Som mange av hans beste album fanger “Hunky dory” en David Bowie i forandring. Han er i ferd med å bli “noe”. Bowie skrev “Life on Mars?” som en hevn for at hans versjon of “My Way” ble byttet ut til fordel for Paul Ankas. Selv om det er “Changes” som kommer til å bli spilt som en hyllest ved siste korsvei.

Under innspillingen av “TMWSTW” hadde Tony Visconti blitt irritert over Bowies svakhet, hans virring rundt Angie mens tiden de hadde til rådighet i studio ble brukt opp og ingenting ble tatt opp. I motsetning hadde “Hunky Dory” møysommelig blitt tatt opp, jobbet med alene, hjemme, på piano mens hans nye manager, Tony DeFries skulle klare å avslutte kontrakten han hadde med Mercury.

Bowie hadde samtidig tatt sin første tur over atlanteren for en liten promo-turnè. Det var kanskje denne turen som ga ham inspirasjon til sine senere ambisjoner, kombinasjonen av store sceneshow, glitter, kostymer og musikk. Større enn han noen gang kunne forestille seg at livet/scenen i London kunne være.

“Life On Mars?” er en fantastisk sang om noen som er fanget mellom et teknologisk spekter og en bydels drømmeverden. Bowie selv drømmer om suksess, noe han har gjort siden utgivelsen av “Space Oddity”. “Kooks” er inspirert av fødselen til sin egen sønn. En morsom og rørende sang om det å være forelder.

Det er og to dystre og pessimistiske sanger på platen, “Quicksand” og “The Bewlay Brothers”. De er et sammensurium av onde drømmer og Bowies møte med sine egne demoner: “I’m sinking in the quicksand of my thought/And I ain’t got the power anymore”.

“Queen Bitch” med Ronsons slepne gitar-riff, markerer overgangen til den fulle transformasjonen til Ziggy. Som han sier det selv: “Oh god, I could do better than that”… Den gamle Bowie må vike for “supermennesket”.

På tide med litt historie igjen. Det har vært fryktelig hektisk den siste tiden; sjuke unger, samtaler med foreldre, kveldsmøter osv. osv. Men nå har det roet seg igjen. Da tenkte jeg at jeg skulle fortsette litt med Bowie-historien igjen. Har kommet frem til april 1971 da “The man who sold the world” ble utgitt.

“The Man Who Sold The World” blir først utgitt i Statene. Coveret viser David liggende medkjole i en sofa. Han kalte denne senere for en “manns dress”. Det ble altfor sterkt foramerikanerne og de byttet det ut med en tegneserietegning av en cowboy. Det sies at han står utenfor asylet som broren Terry bodde på.

David tar sin første tur til USA for å promoteter albumet, og han forelsker seg i New York.Her treffer han også Lou Reed og det legendariske Velvet Underground. Han blir også presentert for den dekadente livsstilen rundt popkunstneren Andy Warhol. Han har på seg “dressen” overalt,også i Texas, hvor en av “cowboyene” blir så provosert at han truer David med pistol.

“The Man Who Sold The World” utgis i England. David oppdager et band som blir kalt for ArnoldCorns, og han skriver og produserer for dette.. Han har planer om å gjøre klesdesigneren Fred Buretti til den nye Mick Jagger og forandrer navnet hans til Rudy Valentino. Gruppen spiller inn og utgir to nye sanger av Bowie: “Hang On To Yourself” og “Moonage Daydream”.

Imens får DeFries til en avtale med RCA. David opptrer på Glastonbury Fayre Festival påen diger pyramidescene. Han donerer en gjeninnspilling av “The Supermen” for et trippelalbum som utgis for at arrangørene skal slippe en masse gjeld etter festivalen.

Planene om å innta verden tar form og han har en en-kvelds konsert foran et henrykt publikum på Aylesbury`s Friars Club. Dette er vitamininnsprøytningen for Davids selvtillit til å ta av. Han og bandet opptrer solo og David har på seg en diger hatt og posete klær. Han tester en lang rekke sanger, og han er den første som sprer ryktet om The Velvet Underground med å spille “I`m Waiting For The Man” og hans egen Reed-inpirerte sang “Queen Bitch”. Etter konserten er en oppstemt Bowie ikke i tvil om hva han kan gjøre med et publikum, og han bestemmer for å satse på et helt nytt scenekonsept. Senere i januar neste år returnerer han som Ziggy Stardust. Mer om det i neste innlegg.

Fakta om “The man who sold the world”:
Musikere:
David Bowie: gitar, vokal
Tony Visconti: elektrisk bass, piano, gitar
Mick Ronson: gitar
Mick Woodmansey: trommer
Ralph Mace: moog synthesizer

Sanger:
The Width of a Circle (8:05)
All The Madmen (5:38)
Black Country Rock (3:32)
After All (3:51)
Running Gun Blues (3:11)
Saviour Machine (4:25)
She Shook Me Cold (4:13)
The Man Who Sold The World (3:55)
The Supermen (3:38)

Beste sanger på albumet (min personlige mening):

1. The man who sold the world
2. After all
3. All the madmen

David Bowie gir ut sitt første “ordentlige” album i 1969 som heter “David Bowie”. Det selger ikke i det hele tatt og pressen bryr seg veldig lite om det. Til tross for det så er det flere positive ting med albumet. Han samarbeider med Tony Visconti som produserer alle sangene utenom Space Oddity. Den blir produsert av Gus Dudgeon. Han trer ut av folkemusikkskallet og viser seg mer som en pop/rockemusiker. I 1970 slår han og Tony Visconti seg sammen med Mick Ronson og Woody Woodmansey og gir ut singelen “Memory of a free festival part two”.

Naturlig nok tror alle at han med “Space Oddity” prøver å slå mynt på månelandingen. Sangen er derimot inspirert av filmen “2001 – A space Odyssey” av Stanley Kubrick. Han spilte den live allerede i 1968 sammen med John Hutchinson på 12-strengers akustisk gitar.

Albumet blir gitt ut på nytt i 1972, da under navnet “Space Oddity”. Albumet kledde bedre den nye looken til Bowie (Ziggy Stardust) og sangene fungerte bedre og ga mer mening når de ble sunget av hans alter ego enn en folkesanger fra drabanten. Selvsagt så solgte albumet bedre når det kunne ri på “Ziggy-bølgen”.

Albuminformasjon:
Sanger:

Side 1:
Space Oddity (5:15)
Unwashed and Somewhat Slightly Dazed (6:09)
Don’s Sit Down (ikke på nyutgivelsen i 1972) 
Letter to Hemione (2:28)
Cygnet Committee (9:33)

Side 2:
Janine (3:18)
An Occasional Dream (2:51)
The Wild Eyed Boy from Freecloud (4:45)
God Knows I`m Good (3:13)
Memory of a Free Festival (7:05)

Musikere:
David Bowie: Vokal, 12-strengers gitar, stylophone, kalimba, Rosedale elektrisk akkordorgel.
Keith Christmas, Mick Wayne, Tim Renwick: gitarer
Tim Renwick, Tony Visconti: fløyter og blokkfløyter
Tony Visconti, Herbie Flowers: bassgitar
Rick Wakeman: mellotron og cembalo
Paul Buckmaster: cello
Benny Marshall og venner: munnspill

Utgitt: 4. november 1969. Studio: Trident studios, London. Produsent: Tony Visconti.
Produsent Space Oddity: Gus Dudgeon.

Gode lytteopplevelser fra Space Oddity: tittelsporet, An Occasional Dream, Wild Eyed Boy From Freecloud.